Konkurransesamfunnet - Fagforbundet

Konkurransesamfunnet

– er det virkelig det vi trenger?

Mye kan sies, og er sagt, om konkurranse.
Konkurranse har blant annet blitt kalt kapitalismens terapi for alle økonomiske lidelser, - noe som kan kurere finansielt «rot» og økonomisk depresjon, gi rasjonell ressursbruk og spare oss for offentlige utgifter.

Allerede i 1952 skrev Aksel Sandemose i tidsskriftet Årstidene følgende:
«Når mennesket tvinges inn i konkurranse fra fødselen av, så er det sykdom, universell sykdom.»

Et samfunn som tvinger fram hard konkurranse mellom mennesker er verken naturlig eller nødvendig. Et samfunn bør bygge på samarbeid og balanse mellom ulike interesser, ikke på egoisme og grådighet.

I dagens samfunn tar vi konkurranse for gitt.
Konkurransementaliteten ser ut til å seire på alle fronter.
Kapitalisme dyrkes og menneskelige forhold kommersialiseres.
Det kan se ut som konkurranse har blitt et fundament i samfunnet vårt,
et livssyn der individuelle prestasjoner står i fokus.

Vi har på en måte avfunnet oss med at vi lever i et konkurransesamfunn, - sånn er det bare. Men, - er det virkelig det vil vi ha? Er det til det beste for oss?

Det er ingen tvil om at vår sivilisasjon med tiden har utviklet en rekke negative trekk. Dagens samfunn er sterkt preget av blant annet økende privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner. Bunnlinja blir at det er den sterkeste som overlever.

Det er dessverre et uomtvistelig faktum at en slik prestasjonskultur skaper langt flere tapere enn vinnere. Så hvorfor kjører vi bare på i samme retning? Det er da ikke tapere vi ønsker å «produsere»?

Den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig har vært sentral i debatten om konkurransestaten, som han mener har erstattet etterkrigstidens velferdsstat i Danmark, og hevder at dagens samfunn gjør oss syke.

Mange mener han har rett.

Konkurranse som styrende prinsipp stresser oss, prestasjonsjaget blir konstant, mennesker blir «produksjonsenheter» som kan måles, og de som produserer mest, får status.

Det er også verdt å merke seg ordene som brukes i dagens politiske debatter;
Konkurranseutsetting, tjenesteproduksjon, effektivisering, konkurransedyktig, målstyring etc. Ord som kamuflerer det alt egentlig handler om, - mennesker.

Det er mange som har prøvd å si ifra, -
lærere, psykologer, barnepsykiatere, statsvitere og professorer.
Mennesker vi burde lytte til.

De, - og vi, ser at forskjellene i samfunnet øker. Folk blir syke av stress, salg og bruk av antidepressiva går «til himmels», tallet på fattige stiger, barnefattigdom er sterkt økende, og vi snakker om «fattigdomsproblematikken» i Norge.

Dette skjer i ett av verdens rikeste land, - et land som i tillegg har et politisk system som har som grunnleggende mål å sikre velferden for alle.
Noe skurrer her, - regnestykket går ikke opp.

Det er forsket mye på dette temaet, og mange har tatt til orde for at det ikke er konkurranse og rivalisering som er det mest motiverende for oss mennesker.

Mange mener at den beste formen for motivasjon er den motivasjonen som er basert på selvbestemmelse, valgfrihet og lyst til å utføre en oppgave.

Denne formen for motivasjon springer ut av tre grunnleggende, psykologiske behov som er felles for alle mennesker:
Behov for å føle at vi har kunnskaper og ferdigheter, rett til å bestemme selv, og tilhørighet til andre mennesker.

Mye av politikken som føres nå i dag ser ut til å basere seg på ideen om at vi alle er egoister. Grunnleggende psykologiske behov tilsier noe annet. Mennesker trenger bekreftelse på at de betyr noe, at felleskapet trenger dem.

Tidligere president i USA, Franklin D. Roosevelt sa om konkurranse:
«Konkurranse har vist seg å være nyttig opp til et visst punkt, men samarbeid, som er det vi må søke i dag, starter der konkurransen slutter.»

Kanskje det er på tide å avslutte konkurransen nå, og la samarbeidet starte?